Det var to gutter som skulle dele en pose med klinkekuler. De satte seg på trappa hjemme hos en av disse guttene og begynte å dele. Når de var kommet halvveis, så kom broren til den ene og jaget dem vekk.
Da gikk guttene like godt ned i et telt som var plassert i en grøft like ved og så begynte dem på nytt. Når de var kommet halvveis der også, kom det to karer fra televerket og kjeppjaget dem ut av teltet.
Da kom den ene gutten på noe lurt. De kunne gå opp i kirketårnet og dele disse klinkekulene. Der ville ingen forstyrre dem.
Så de satte seg under kirkeklokken og begynte forfra igjen med å dele disse kulene. Ved et uhell trillet to klinkekuler ned i trappen, men delingen forsatte:
– Vi henter dem etterpå! En til meg og en til deg.
Klokkeren syntes han hørte stemmer oppe i kirketårnet, så han listet seg opp trappen for å høre bedre etter hva dette kunne være for noe.
På grunn av at disse guttene satt rett under kirkeklokken, så ble stemmene deres så dype og buldrende på grunn av gjenklangen i fra klokken. Klokkeren hørte på dem en liten stund og stivnet til før han la på sprang etter presten.
– Du må bli med meg, prest! Gud og Fanden sjøl sitter i klokketårnet og deler sjeler!, skrek klokkeren helt hvit i fjeset. Presten og klokkeren listet seg så stille opp trappen, begge helt hvite av skrekk, mens dem hørte disse to “mektige” røstene som sa:
– En til meg og en til deg!
Til slutt våget dem ikke å bevege seg lenger og dem sto i trappen og skalv. Da hørte dem plutselig:
– Sånn, nå er vi ferdige! Da går vi å henter de to nede i trappen!